Norsk Kamelidforening (Nkam) ønsker at publikum, faglig personell og kamelideiere skal forstå det sentrale i saken om Psoroptes ovis, og går gjennom sakens innhold og den nye faglige vurderingen til Veterinærinstituttet (VI) i denne artikkelen.
VI gikk sterkt ut med saueskabb på alpakka og fikk mye pressedekning for dette. Dyreeier kommenterte dette i en oppfølgende artikkel. Nå har VI etter to år funnet at dyreeier hadde rett.
Det sentrale er dette: Alpakkaer og lamaer kan ikke få saueskabb.
Det vitner om ignoranse og en uvitenskapelig holdning å kalle det saueskabb hvis du finner P. ovis på kamelider. Det er riktigere å kalle det en øremidd og den bør bekymre en dyreholder eller veterinær like lite som øremidd på kaniner
og behandles deretter.
Bakgrunn
Dyreeier for den første besetningen hvor VI påviste P. ovis oppdaget 25. januar 2015 en liten skorpe (sannsynligvis) fra øremidd på øret til en hoppe hos dyrepasser i Trøndelag. Det ble oppdaget på et bilde da dyreeier og dyrepasser var 60 mil fra hverandre. Dyreeier ba om at dyrepasser tilkalte veterinær for å sjekke skorpen og gi behandling.
27. januar 2015 tok veterinæren prøver av alpakkaen. To dager etter, 29. januar, var det full razzia på gården, alpakkaer ble brutalt prøvetatt, Veterinærinstituttet og Mattilsynet gikk ut med pressemeldinger og intervjuer om denne saueskabben de hadde funnet, og dyreeierne som satt 60 mil unna ble ikke informert. De fikk beskjed via nyhetstjenesten til Mattilsynet (MT), på E-post, som de tilfeldigvis abonnerte på. Senere fikk dyrepasserne beskjed om å ikke gi informasjon til dyreeierne, dyrepassernes barn fikk ikke lov til å leke med nabobarna, en hoppe kastet et føll pga stresset, en annen hoppe var fortsatt traumatisert to år etterpå, og veterinæren som tok prøvene fra alpakkaen gikk på bygda og skrøt av funnet sitt.
Eksempel på presse kan sees her fra Adressa.
VI og MT krevde behandling av dyrene med Dectomax. Dectomax blir injisert og behandler innvendig. Den har ingen effekt på parasitter som lever på huden som P. ovis gjør. Dette viser nivået av kunnskap på det tidspunktet, men kunne vært forklart med at MT i Trøndelag trodde først det handlet om midden Sarcoptes scabei. Ordren om behandling med Dectomax kom dog fra VI.
VI sammen med MT satte i gang en stor test- og karanteneaksjon landet rundt hvor den ene alpakka- og lamagården etter den andre ble satt i isolasjon. MT ringte rundt for å finne ut hvor alpakkaer var og hadde vært før de aksjonerte igjen. Veterinæren holdt sågar foredrag om funnet sitt for andre veterinærer.
Skylden for å ha innført midden til Norge gikk til dyreeierne for det første funnet, men dyreeier er kjent i MT som et ryddig dyrehold og kontakten med andre gårder er minimal. Senere funn viste seg da også å ikke ha noen som helst knytning til det opprinnelige funnstedet, dyreeier eller dyrene der. Det hindret ikke konkurrenter i å karikere dyreeiers dyr som "skabbete" på sosiale medier.
Dyreeierne på sin side visste dette var enormt overdrevet og satte seg ned for å finne mer informasjon. Eksperter i utlandet var skjønt enige med veterinærer som hadde sett på dyrene i Norge: Dette var ikke saueskabb og P. ovis på alpakka sprer seg ikke til andre arter. Tross dette, og mengder av dokumentasjon, ble de ikke hørt. To år senere, gjorde VI en ny faglig vurdering og fant det samme som dyreeierne visste allerede i 2015: Det var ingen fare. Ingen saueskabb og ingen smitte.
Dyreeier skrev en tretten siders rapport om saken våren 2015, og den og alle dens 20 referanser til vitenskapelige rapporter, bøker og ekspertuttalelser viste seg å ha rett.
Dyreeier mistet to årsverk pga denne saken, og var nær konkurs. Det hører med til historien at fem veterinærer og MT-inspektører som besøkte dyrene hos dyreeier fant ingen symptomer på diagnosen Veterinærinstituttet satte. Dyreeier har i ettertid blitt informasjonssentral for de som får påvist P. ovis i besetningen. Folk får fortsatt ikke informasjon fra MT som gjør at de forstår at det er en øremidd de har fått.
VI sier at de fulgte "føre-var-prinsippet", men de fulgte ikke hele. Det er lett å skjule seg bak dette prinsippet som ofte misbrukes i dagligtale. Her er definisjonen fra UNESCO:
Når menneskelig aktivitet kan føre til moralsk uakseptabel skade som er vitenskapelig sannsynlig men usikker, skal tiltak gjøres for å unngå eller minske skaden. Moralsk uakseptabel skade vil si skade på mennesker eller miljø som
- truer menneskers liv eller helse, eller
- er alvorlig og i praksis uopprettelig, eller
- er urettferdig mot nålevende og framtidige generasjoner, eller
- utøves uten tilstrekkelig hensyn til rettighetene til de som rammes.
Bedømmelsen av sannsynlighet bør tuftes på vitenskapelig analyse. Analyser bør foretas fortløpende, slik at valgte tiltak kan revideres.
Usikkerheten kan gjelde – men trenger ikke å avgrenses til – årsakssammenhenger eller omfanget av den mulige skaden. Tiltak bør stå i forhold til den mulige skaden, og til en vurdering av de moralske konsekvensene av handling og ikke-handling.
Ref: UNESCO
Gjennomgang av rapporten
(Veterinærinstituttets tekst i fet skrift)
Innledning
29. januar 2015 påviste Veterinærinstituttet skabbmidden Psoroptes ovis (P. ovis) på en alpakka i Sør-Trøndelag. Siste gang P. ovis med sikkerhet var påvist i Norge før dette var i 1894 (et mulig unntak for påvisning hos kanin). Visse varianter av P. ovis er årsak til saueskabb, en svært kløende og smittsom sjukdom med stor økonomisk og velferdsmessig betydning for sau. Gjennom mye av 1800-tallet var store deler av Vestlandsfylkene rammet av en saueskabb-epizooti som er den mest tapsbringende sauesjukdommen landet har hatt.
Kommentar:
Fra veterinær tok prøven 27. januar tok det altså to dager før prøven var kommet til Oslo, analyse gjennomført og rapport skrevet som ble publisert med intervjuer i landets aviser. Som VI nevner finnes også P. ovis på kanin, men også på f.eks. hest og har vært her helt siden saueskabben ble utryddet med dagens alminnelig tilgjengelige medisiner. P. ovis er en vanlig øremidd verden over, inklusive Norge, og kan finnes vanlig også i land hvor man ikke har saueskabb (ref Iowa State University, 2009. Sheep Scab).
Saueskabb er utbredt i store deler av verden, men ble utryddet i Norge i 1894. I «Forskrift om varsel og melding om sjukdom hos dyr» er «saueskabb» angitt som norsk benevnelse ved funn av smittestoffet «Psoroptes ovis». Den er klassifisert som en A-sjukdom uavhengig av dyreart. I tillegg til sau kan P. ovis gi hudsjukdom hos storfe, hest, geit, kanin og kameldyr.
Kommentar:
"Hudsykdom" på andre enn sau er vanligvis kun en betennelse i huden i øret og behandles lett med vanlige medisiner. I de fleste tilfellene vil dyret aldri merke noe til midden. Ifølge forskriften VI nevner har altså også kaniner saueskabb. Forskriften burde vært endret når man vet det er ulike stammer av Psoroptes.
Ved den første påvisningen i 2015 fantes det ingen kunnskap om forekomsten av P. ovis i kamelidepopulasjonen i Norge. I februar 2015 utarbeidet Veterinærinstituttet, på oppdrag fra Mattilsynet, en faglig vurdering. I tillegg til erfaringene fra saueskabb-epizootien på 1800-tallet hadde man internasjonal litteratur å holde seg til ved utarbeidelse av faglige råd. Det sentrale spørsmålet som måtte belyses og besvares, var om P. ovis isolert fra kamelider kunne smitte over på sau og forårsake saueskabb.
Kommentar:
P. ovis er velkjent i litteraturen, både i boklig form og rapporter fra forskning på kamelider. Den mest åpenbare rapporten om P. ovis som uproblematisk på kamelider, men som VI valgte å ignorere var en rapport fra år 2000 fra de Australske myndighetene hvor P. ovis (den gang kalt P. aucheniae) var vurdert opp mot risikoen for deres merinosauindustri. Denne rapporten sendte dyreeierne til VI flere ganger. Australierne fant P. ovis til å være vertsspesifikk og ikke en risiko for deres enorme merinosau- eller kamelidpopulasjonen. Ingen bøker, rapporter, uttalelser fra eksperter eller artikler fra utenlandske eksperter levnet noen tvil: ingen alpakkaer får saueskabb, P. ovis er ikke noe problem hos kamelider, og P. ovis smitter ikke fra alpakka/kamelid til sau.
Det er lite publisert i litteraturen om P. ovis og artsspesifisitet og enda mindre om overføring mellom kameldyr og sau. Flere forfattere uttrykker imidlertid bekymring og mistanke om at kameldyr kan fungere som donorer for P. ovis til småfe og storfe. Anbefalingene til Mattilsynet i Veterinærinstituttets første vurdering var derfor basert på en «føre-var holdning» i forhold til en mulig overføring av P. ovis til særlig sau. En overføring til og spredning i sauepopulasjonen ble vurdert til å kunne bli alvorlig og kostbar på grunn av sauepopulasjonens størrelse og betydning, og fordi sauenæringen i Norge er avhengig av fellesbeiter og værringer.
Kommentar:
Se over ift "lite publisert". VI nektet lenge å oppgi kildene for "flere forfattere", og forfattere siterer og bruker hverandre som kilder. Felles for de er mangel på eksempler på faktiske problemer med øremidden på kamelider. Her benytter VI ordet "donorer", mens de tidligere konsekvent brukte "reservoar". Føre-var-holdningen er feilplassert, da den kun skader alpakkaoppdrettere i Norge og ikke er basert på vurdering av eksisterende informasjon som VI bl.a. fikk tilsendt, men ignorerte. Alpakkaer og sauer har verden over gått sammen i minst 40 år uten noen smitte av midd eller funn av saueskabb.
Forbedret kunnskapsgrunnlag gir grunnlag for en revidert faglig vurdering
I løpet av 2015, 2016 og så langt i 2017 er P. ovis påvist hos alpakka og lama i 12 besetninger (epidemiologiske enheter). Fra samme tidsperiode har man i tillegg høstet viktige erfaringer og resultater fra:
• Oppfølgende prøvetaking, undersøkelser og behandling av hele besetninger hvor det er påvist P. ovis (alle mottakelige dyrearter); både i utredningsfasen og etter behandling.
• Undersøkelser og prøvetaking av kontaktbesetninger.
• Et overvåkingsprogram for P. ovis fra november 2015 til dags dato.
• Obduksjoner av kameldyr hvor ører og ørekanaler er blitt undersøkt spesifikt for P. ovis.
• Podingsforsøk med P. ovis på Veterinærinstituttet og Moredun Research Institute i Skottland.
Kommentar:
I samme periode ble også øreprøver tatt av Mattilsynet i samarbeid med veterinær sendt parallelt til Laboklin i Tyskland for analyse og blodprøver til Moredun, bekostet av dyreeier. Disse fant ingen tegn til midden eller saueskabb. VI sier 12 besetninger hadde funn, av 246, og vanligvis var det snakk om kun noen få midd i ett individ. P. ovis smitter åpenbart ikke engang mellom alpakkaer.
Erfaringene og resultatene fra disse aktivitetene har gitt Veterinærinstituttet et relativt godt grunnlag for å revidere noen av anbefalingene som ble gitt i den faglige vurderingen fra februar 2015.
Kommentar:
Dyreeier for den første besetningen skrev en rapport om saken ikke lenge etter funnet i 2015 der det ble oppgitt en rekke kilder for fakta i P. ovis på alpakka vs sau. Rapporten ble ikke brukt, men denne "reviderte" faglige vurderingen fra VI inneholder de samme fakta som var lett tilgjengelig allerede den gang.
Psoroptes ovis - livssyklus P. ovis er en hvit, i underkant av 1 mm lang, midd og så vidt synlig for det blotte øye. Den lever på hudoverflata og ernærer seg med flytende eksudat fra huden. Hunnmidden legger egg på huden som klekker etter noen dager. Etter 10 - 11 dager er en hel livssyklus, inklusive et larve- og nymfestadium, gjennomført. Alle stadier er i stand til å overleve opptil 10 dager utenfor verten, men voksne hunnmidd kan leve opp til 3 uker ved høy fuktighet og lav temperatur. Hunnene lever i 4 - 6 uker på huden og legger i alt 30 - 80 egg. P. ovis spres fra dyr til dyr via direkte kontakt, men spredning til nye individer via et forurensa miljø og rester av infiserte ulldotter forekommer.
Forekomst og epidemiologi
P. ovis forekommer sjelden hos alpakka og lama, men er rapportert påvist i blant annet Storbritannia, Nord-Amerika og Sør-Amerika. Den er hyppig forekommende i sauepopulasjonen i kontinental Europa og i Storbritannia. Hos den dominerende storfe-kjøttrasen i Belgia, «Belgian Blue», er besetningsprevalensen rundt 70 %, og det observeres betydelige kliniske og dyrevelferdsmessige problemer på grunn av parasitten. I Storbritannia, derimot, rapporteres P. ovis å være sjelden forekommende hos storfe til tross for hyppig forekomst i sauepopulasjonen.
I Norge er P. ovis til dags dato påvist hos kameldyr i 12 besetninger (epidemiologiske enheter). I en av besetningene ble den også påvist hos ei afrikansk dverggeit. Til sammen er P. ovis påvist i prøver fra lama i 7 besetninger og fra alpakka i 5 besetninger. Parasittene er kun funnet i prøver fra ørene på positive dyr. I de fleste positive besetningene er det funnet ett positivt dyr med et relativt lite antall midd påvist i de fleste positive prøvene.
Kommentar:
Saueskabb er en agressiv sykdom og sprer seg raskt i populasjoner av sau. Middene VI påviste har ingen påvist spredning i det hele tatt og forårsaket ikke saueskabb på noen dyr, inklusive sau.
Erfaringene fra obduksjon av kamelider, hvor man har påvist P. ovis, er at et lite antall midd kan ha tilhold helt inne ved trommehinna og kun påvises her. Det er vanskelig å nå indre delen av ørekanalen ved prøvetakingsprosedyren man benytter ute i besetningene. Man antar derfor at både forekomsten av P. ovis-positive besetninger i kameldyrpopulasjonen og forekomsten av P. ovis i positive besetninger er høyere enn resultatene fra OK-programmet og prøvetakingen av alle dyr i positive besetninger indikerer.
Kliniske symptomer hos lama og alpakka
P. ovis er særlig assosiert med øreskabb hos kanelider med kliniske symptomer lokalisert til det ytre øret (pinna) og ørekanalen. Det er rapportert om ørebetennelse, irritasjon, hoderisting og kløe/skubbing mot innredning etc. På det ytre øret kan man se erytem, skorper, serumeksudat og hårløshet med kløe. I alvorligere tilfeller kan man observere hevelse i øret- og parotisregionen. Mer generaliserte lesjoner og kløe er rapportert i litteraturen med og uten involvering av det ytre øre. Det er også påvist Psoroptes-lesjoner på nese, aksiller, lyske, nakke, bein, buk, perineum, skuldre, bakpart samt rundt halerota.
I Norge er det med sikkerhet dokumentert kliniske symptomer i ørene på to dyr (en alpakka og en lama).
En lama hadde åpenbart betennelse. Alpakkaen merket ikke midden, men den erfarne dyreeieren så et tegn til midd. Saueskabb-symptomer er langt mer agressivt og kan hindre dyret i å spise pga plager med f.eks. kløing.
Artsspesifisitet
Det er motstridende rapporter om overføring av P. ovis til ulike verter og arter, noe som indikerer at det er flere faktorer som kan påvirke dette. I litteraturen er nevnt; fysiologiske forskjeller mellom middstammene, egenskaper hos verten slik som «vertsodør», får og fôring, bruk av kjemikalier, samt fysikalske faktorer som ull, hårtetthet og immunrespons hos verten. Det har også vært spekulasjoner om midden kan tilpasse seg endringer i hudmiljøet, og at andelen patogene og lite patogene midd kan endre seg under slike tilpasninger.
Kommentar:
Det er ikke motstridende rapporter. Rapportene er ganske klare på hvilke arter/raser som midden smitter mellom og hvilke ikke. Ingen andre arter har fått P. ovis fra alpakka/lama, det er også klart av gjennomgang av litteraturen og ikke minst gjennomgang av referansene VI selv oppgir. Sitat fra en av VIs referanser: "there is no evidence that alpacas pose a major risk to sheep in terms of spread of psoroptid mites and the development of sheep scab".
Tidligere ble Psoroptes-midd angitt å være flere ulike arter, som ofte ble navngitt etter dyrearten de ble funnet på. Det er ikke mulig å skille P. ovis fra ulike arter ved mikroskopiske undersøkelser, og genetiske undersøkelser har konkludert med at det dreier seg om en art - P. ovis. Ulike varianter funnet hos andre dyrearter viser små forskjeller fra variantene som gir sjukdom hos sau. Ulike genotyper av P. ovis kan foretrekke ulike vertsdyr, og ulike stammer kan også ha ulik evne til å forårsake sykdom hos vertsdyret.
Ny kunnskap fremkommet etter Veterinærinstituttets faglige vurdering fra februar 2015
Positive besetninger påvist ved undersøkelse av kontaktbesetninger: I forbindelse med påvisningene av P. ovis har Mattilsynet drevet sporing av kontakter (på basis av kjøp og salg av kameldyr) med påfølgende prøvetaking for om mulig å stoppe spredningen. To av 4 positive besetninger i 2015 ble påvist etter oppfølgende prøver i kontaktbesetninger. I 2016 og så langt i 2017 er 2 av 8 positive besetninger påvist ved oppfølgende prøvetaking i kontaktbesetninger. Til sammen er 4 av 12 (en tredel) av de positive besetningene påvist ved prøvetaking i kontaktbesetninger.
Kommentar:
Det kan knapt sies at det har foregått en spredning overhode. Det første tilfellet som ble påvist var på en årsgammel hoppe. VI og MT rapporterte at det var et importert dyr, men det var det ikke. Mor var derimot importert, men importen skjedde fire år tidligere og mor hadde ikke hatt noen problemer med P. ovis eller fått positiv test. I fire år skal mor ha spredt midden, men ingen fikk den. VI og MT har ikke klart å finne noen spredning mellom besetninger.
Positive besetninger påvist i overvåkings- og kontrollprogrammet:
Fra høsten 2015 til 1. mars 2017 er det undersøkt 937 prøver fra 246 kamelidebesetninger; omtrent halvparten fra henholdsvis alpakka og lama. Fra disse 246 besetningene er det påvist positive prøver fra 3 lamabesetninger og 1 alpakkabesetning; dvs. 1,6 % av de prøvetatte besetninger i OK-programmet er funnet positive for P. ovis.
Kommentar:
937 prøver. 246 besetninger. 4 positive besetninger hvor det i de fleste tilfeller kun var ett dyr positivt med et par midd.
I OK-programmet prøvetas vanligvis ikke alle dyr i besetningen. Andelen positive besetninger ville sannsynligvis vært noe høyere hvis alle kamelider i besetningene var blitt prøvetatt.
Kommentar:
Dette er gjetninger, og dersom dette var antatt kunne VI/MT fint gjennomført tester på alle dyrene i hver besetning. Alpakka- og lamabesetninger er ikke store, men har typisk 10-15 dyr.
Positive besetninger påvist i forbindelse med obduksjon:
Fra 1. april 2015 til dags dato er det obdusert 42 alpakka og lama ved Veterinærinstituttet hvor det ytre øret og hele ørekanalen er undersøkt spesifikt for P. ovis. Parasitten er påvist på 4 lamaer fra 4 besetninger samt på 1 alpakka; dvs. 12 % av de obduserte kamelidene har vært positive for P. ovis.
Kommentar:
Et svært lite antall obduksjoner. Prosentsatsen blir derfor lett høy og statistisk er dette tvilsom bruk av tall.
Det er uvisst hvor representative alpakka- og lamabesetningene som har fått obdusert dyr, er for kamelidebesetningene i Norge, men de er ikke selektert for mistanke om P. ovis, og obduksjonsmaterialet vurderes ikke som et spesielt risikomateriale for parasitten.
Kommentar:
Svært mange av besetningene som ble prøvetatt ble plukket ut som kontaktbesetninger og var derfor innenfor mistanke. Med salg/kjøp, bedekninger og utstillinger, er nesten alle kontaktbesetninger for hverandre. Besetningen hvor P. ovis først ble funnet er antagelig en av de med minst kontakt med andre besetninger, slipper ikke andres dyr inn i egen besetning, gjennomfører sikkerhetstiltak på utstillinger, rengjører utstyr mellom bruk og bedekker svært sjelden utenfor egen sikret gård.
Smitteforsøk:
Det er beskrevet noen smitteforsøk hvor hensikten har vært å undersøke om enkelte raser eller dyrearter kan være kilder for smitte av P. ovis til andre raser eller dyrearter. Både sauerasene Merino og Dorper, smittet med P. ovis isolert fra merinosau, lot seg smitte, men Merino viste seg å være lettere mottagelig for smitte og utviklet større lesjoner sammenlignet med Dorper. Angora- og Boergeit lot seg ikke smitte med P. ovis isolert fra merinosau i det samme forsøket. I USA har P. ovis latt seg overføre fra sau til storfe med påfølgende kliniske lesjoner. I tillegg har P. ovis isolert fra storfe latt seg overføre til kanin og videre til sau med påfølgende kliniske lesjoner. Ved gjennomgang av litteraturen er det ikke funnet podingsforsøk hvor alpakka eller lama er involvert.
Kommentar:
Podingsforsøk er ikke gjennomført, såvidt vi vet, men alpakkaer og lamaer har gått sammen med sau i store deler av verden i mange titalls år uten at sau har fått saueskabb eller at smitte av P. ovis er funnet. P. ovis finnes i hele verden, også der saueskabb ikke finnes.
Høsten 2016 ble det påvist P. ovis i en prøve fra en lama på Østlandet. Den hadde ørebetennelse i begge ører, og det var rikelig med P. ovis i prøvene fra begge. Lamaen og 3 lam fra besetningen ble kjøpt inn og flyttet til forsøksdyravdelingen på Veterinærinstituttet. To av lammene ble plassert sammen i ett av forsøksromma og ble podet to ganger med en måneds mellomrom rett på huden med midd fra lamaen. Det tredje lammet hadde gått inne sammen med lamaen i noen uker og ble satt sammen med denne i et annet rom. Den hadde vært og var i smitteforsøksperioden utsatt for «naturlig” smitte. Lammene ble observert for kliniske symptomer og prøvetatt over en periode på 2 måneder. Det ble ikke påvist kliniske symptomer eller P. ovis på noen av lammene, hverken under smitteforsøket eller ved omfattende undersøkelser av hud og ører mm. etter avliving.
Kommentar:
Resultat som forventet ut fra eksisterende praksis og testing. VI fant her opp hjulet på nytt og forårsaket unødig dyrelidelse og død. Den utstrakte bruken av alpakkaer og lamaer som sauevoktere burde tilsagt en mengde tilfeller av saueskabb overført fra kamelider, men dette har aldri skjedd. Sitat fra en av VIs egne referanser: "no one has yet documented a clinical case of co-infection".
Da lamaen ankom Veterinærinstituttet hadde den en kraftig betennelse på innsiden av begge ytre ører samt så langt ned i øregangen man klarte å inspisere. I løpet av perioden den sto i Veterinærinstituttets forsøksdyravdeling bedret betennelsen seg uke for uke, og antall midd som ble funnet ved prøveuttak, ble gradvis redusert. I forsøksdyravdelingen er det god ventilasjon og tørr luft. Sammen med god fåring er dette den mest sannsynlige årsaken til endringene i klinikk og middtall.
Ved Moredun Research Institute i Skottland har de en smittemodell hvor de rutinemessig smitter sau med P. ovis. Ved smitte med P. ovis fra sau ser de vanligvis symptomer på saueskabb etter få dager. Midd ble høstet fra lamaørene i Norge og sendt til Skottland hvor de ble podet på sau innen ett døgn etter uttak. Heller ikke i denne smittemodellen ble det påvist kliniske symptomer eller oppformering av midd.
Resultatene fra forsøkene tyder på at stammen av P. ovis, som ble funnet i lamaørene det ble podet fra, ikke lett lar seg overføre til og oppformere seg på sau. Men det må tas forbehold: Selv om lammene ikke var klippet, sto de under tørre forhold med god fôring under forsøket.
Kommentar:
"Ikke lett lar seg overføre til" må jo kunne sies å være en underdrivelse her.
Erfaringer fra saueskabb-epizotien på 1800-tallet og fra andre land viser at symptomer på saueskabb oftest oppstår hos uklipte dyr om vinteren under forhold med dårlig fôring i et fuktig miljø.
Smitteforsøkene er gjennomført med P. ovis høstet fra kun &) lama. P. ovis er påvist i 12 epidemiologiske enheter fram til mars 2017, positive funn er gjort hos både lama og alpakka, og en epidemiologisk forbindelse er bare påvist mellom noen av de positive besetningene (4 positive kontaktbesetninger påvist ved undersøkelse av kontaktbesetningene til 8 «primærbesetninger»). Veterinærinstituttet antar at introduksjon av P. ovis med lama eller alpakka har skjedd mer enn k gang. Det bør derfor gjennomføres flere podingsforsøk eller genetiske studier for å kartlegge smittepotensialet for småfe nærmere.
Kommentar:
Det er ingen grunn til å anta at nye tester, med mer lidelse og død, vil føre fram til noe annet resultat. Smitteforsøk gjennomføres hver dag over hele verden hvor alpakkaer og lamaer går sammen med og har fysisk kontakt med sau uten at midd overføres eller saueskabb oppstår.
Genetiske studier
Genetiske studier av midd fra ulike dyrearter vil kunne gi mer informasjon om det er mulig å skille P. ovis isolert fra forskjellige arter, og om ulike varianter gir ulik grad av kliniske symptomer. Slike undersøkelser er i gang ved Veterinærinstituttet i samarbeid med Moredun Research Institute. Resultatene fra disse undersøkelsene forventes å være klare i løpet av høsten 2017.
Reviderte anbefalinger til forvaltning av Psoroptes ovis som påvises i prøver fra kameldyr: Etter den første påvisningen av P. ovis i prøver fra en alpakka i januar 2015 er det nedlagt et omfattende arbeid for å kontrollere og om mulig utrydde denne parasitten fra kamelidepopulasjonen. Erfaringene fra de siste 2 år er at det er forholdsvis enkelt å utrydde P. ovis fra infiserte kamelidebesetninger, men at prøvetakingsmetodikken i felt ikke er god nok for å oppdage positive besetninger med et lavt infeksjonsnivå (lavt smittepress).
Kommentar:
Hvis det ikke er lett å finne P. ovis i felt så er det fordi P. ovis på kamelider ikke forårsaker synlige symptomer på "skabb". Hvis saueskabb finnes er det lett å se. Selv små infeksjoner i øret er lett å se. Behandlingen som fjerner P. ovis fra besetninger ble det gitt informasjon om til VI og MT våren 2015, fra dyreeier for besetningen for det første funnet, men dette ble igjen ignorert.
Nkam ser positivt på at man nå ønsker å se om man kan genetisk finne mer informasjon.
Status i dag er at P. ovis med stor sannsynlighet fremdeles finnes i flere alpakka- og lamabesetninger, men i de fleste tilfellene med et lavt infeksjonsnivå. Basert på samlet erfaring, kunnskap og resultater høstet i tida etter Veterinærinstituttets første faglige vurdering, er det gjort en revisjon av enkelte anbefalinger som tidligere er gitt.
Følgende anbefalinger gis:
• Ved funn av P. ovis på et dyr i en kamelideflokk vurderes det, som en hovedregel, ikke nødvendig å prøveta øvrige dyr i flokken eller andre dyr i dyreholdet.
• Når P. ovis påvises i en besetning, anbefales behandling av alle kamelider så raskt som mulig (se VEDLEGG om behandling).
• Eventuell behandling av øvrige mottakelige dyrearter i dyrehold, hvor P. ovis er påvist, må vurderes i hvert enkelt tilfelle.
• Det vurderes ikke nødvendig med oppfølgende prøvetaking i tidligere positive besetninger hvis behandlingen i dyreholdet er gjennomført som anbefalt.
• Veterinærinstituttet anbefaler at restriksjoner på et ferdig behandlet dyrehold beholdes til og med 14 dager etter siste behandling er gjennomført.
• Ved funn av positive besetninger anbefales det at kontaktbesetninger prøvetas. Besetninger som har kjøpt eller solgt lama eller alpakka til en smittet besetning, er viktigste kontaktgruppe og anbefales prioritert.
• I prioriterte kontaktbesetninger er det viktigst å prøveta dyr som er solgt fra en positiv besetning samt dyr som har hatt tett kontakt med et positivt dyr.
• Det anbefales økt innsending av lama og alpakka for obduksjon fra hele landet. Et obduksjonsmateriale benyttes i dag til overvåking av bovin tuberkulose, P. ovis og paratuberkulose. I tillegg er det av beredskapsmessige-, dyrehelse og velferdsmessige grunner viktig å øke kunnskapen om årsaker til sjukdom og død hos alpakka og lama i Norge.
• Det anbefales at man fra 2018 reduserer det aktive OK-programmet for P. ovis. Det vurderes som mest aktuelt med en aktiv overvåking i lamabesetninger samt i lama- og alpakkabesetninger som tidligere ikke er prøvetatt. Et redusert program basert på aktivt overvåking kan kompenseres med styrket passiv overvåking via obduksjon samt målrettet prøvetaking i visse besetninger. Veterinærinstituttet vurderer at et slikt program vil ha større verdi, også for andre sjukdommer og smittestoff.
• Det anbefales at importerte dyr behandles i importisolat som beskrevet i VEDLEGG om behandling.
Kommentar:
Disse anbefalingene setter antagelser og vurderinger tidligere i rapporten i litt merkelig lys. Det er ikke nødvendig å prøveta øvrige dyr i besetninger med P. ovis, men man regner med at det er smittefare?
Dyreeier i besetningen for det første funnet har i flere år før 2015 anbefalt VI og MT å innføre testing av ekto- og endoparasitter uten at slike endringer har vært innført. Dyreeieren har derfor gjennomført egen testing på egen regning.
Veterinærinstituttet har høstet mange nye erfaringer og resultater av de siste 2 årar aktiviteter rundt P. ovis. Materialene og undersøkelsene er foreløpig for små til å trekke sikre konklusjoner om P. ovis fra kameldyr kan overføres til og gi sjukdom hos sau, men resultatene tyder på at smittefaren og sjukdomspotensialet er mindre enn fryktet. Veterinærinstituttet er usikker på den smittemessige betydningen av forekomst av noen få midd kun helt innerst ved trommehinna.
Kommentar:
Det finnes millioner av alpakkaer og lamaer i verden, og enda flere sauer, og likevel har saueskabb aldri vært et tema i denne kombinasjonen at alpakka eller lama skal ha gitt P. ovis til sau som i sin tur har fått saueskabb av denne midden. Det er et ganske godt grunnlag. De eneste som fryktet saueskabb i denne saken har vært VI og de som trodde på VI.
Obduksjonsmaterialet er foreløpig for lite og prøvetakingsmetodikken i felt for dårlig til å trekke en sikker slutning om besetningsforekomsten i den norske kamelidepopulasjonen, men resultatene fra obduksjonsmaterialet tyder på at P. ovis finnes i over 10 % av besetningene.
Kommentar:
Et pent og rundt tall uten statistisk grunnlag må kunne sies å være en gjetning.
Oppsummering
Rapporten til VI sier:
- ingen alpakkaer, lamaer eller sauer har fått saueskabb fra alpakka eller lama
- å sette kamelider med øremidden sammen med sau fører ikke til smitte eller saueskabbsymptomer på sau
- det er heller ikke mulig å fremprovosere symptomer av noe slag når man fysisk flytter øremidden fra kamelider til sau
- kamelider får ikke sykdommen saueskabb
- Psoroptes ovis er kun en øremidd på kamelider, akkurat som på f.eks. kanin
- smitterisikoen var mindre enn forventet er en setning som går igjen i dokumentet fra VI. Dette betyr at øremidden ikke smitter mellom kamelider og sau.
Fortsatt er det slik, akkurat som dyreeierne sa i 2015, at alpakkaer ikke har innført noen sykdommer eller parasitter som har smittet over til andre husdyr i Norge. Det er større sjanse for at andre husdyr smitter kamelider enn omvendt. Veterinærinstituttet foreslår derfor kutt i testingen etter «saueskabbmidd» (som de ukorrekt, uvitenskapelig og til forvirring bruker som betegnelse) på kamelider etter å ha testet 937 prøver fra 246 kamelidebesetninger hvor kun 1,6% var positive for øremidden. Øremidden blir kurert på ti dager med helt vanlig tilgjengelige medisiner.
Den faglige vurderingen som siteres her, og som stadfester at øremidden ikke forårsaker saueskabb hos alpakka eller lama, ble ikke publisert under seksjonen for kameldyr på VI sine sider. Den ble heller ikke publisert på en slik måte at publikum og organisasjoner lett fikk adgang til det faktum at lama og alpakka ikke kan få saueskabb og heller ikke kan gi saueskabb til sau eller andre dyr. Ettersom rapporten ikke ble publisert på en lettilgjengelig måte vil ikke organisasjoner kunne oppdatere sin informasjon. Mattilsynet har dermed heller ikke plukket opp denne rapporten, og deres ansatte har heller ikke visst om den på forespørsel.
VI har åpenbart ikke kontaktet sine egne referansepersoner. Det har Nkam gjort. Disse bekrefter også dyreeiernes og Nkams uttalelser og i en analyse av risikosituasjonen sies det bl.a.:
the prevalence of psoroptic mange in these species is so low that they are unlikely to form a significant epidemiological risk to the sheep population
Denne saken gjelder ikke lenger kun lama og alpakka, men også alle de som har vær de ønsker å kåre, da Norsk Sau og Geit ikke har oppdatert sitt reglement. Deres reglement ble endret som følge av VIs første faglige vurdering som viste seg å være feil.
Kamelider som alpakkaer og lamaer er blant de tryggeste husdyrene vi har, og alpakkaer er også de med det minste økologiske fotavtrykket av alle våre produksjonsdyr. Vi ser fram til at de kan tilføre viktige produkter i en nisje i det norske landbruket.
Lamaer og alpakkaer har vært i Norge i minst 20 år. De har fortsatt ikke smittet noen norske dyr med noe som helst. Dette faktum bør tale for seg.
